Tett på: Håkan Björkman

Noe av det vakreste med Nordic Wind-festival er muligheten til å møte mange andre musikere og ensembler, og etablere nye musikalske og personlige vennskap. Vi som musikere er alltid avhengige av et nettverk, og møter nye og viktige bekjentskaper gjennom hele yrkeskarrieren.

Denne uken er en av verdens beste trombonister, Håkan Björkman, solist med Forsvarets Stabsmusikkorps, og vi var så heldige å få en rask prat med ham, og høre litt om hans reise som trombonist.

Min profesjonelle karriere begynte i korps, deretter var jeg i Kungliga Hovkapellen i 15 år. Parallelt med dette spilte jeg også i Chamber Orchestra of Europe, der jeg fikk spille sammen med helt fantastiske musikere. Så åpnet det seg opp en stilling i Sveriges Radio Symfoniorkester, som jeg da vant. Så jeg har vært utrolig heldig, etter å ha spilt opera i mange år kunne jeg nesten få starte en ny karriere med symfonirepertoaret, samtidig som jeg hele tiden har spilt i kammerorkester. Så jeg har vært utrolig takknemlig for alle muligheter jeg har fått, forteller Håkan.

Som for så mange musikere så var det en tilfeldighet at Håkan endte opp med akkurat sitt instrument. I hans tilfelle var det en iherdig kulturskolelærer som kom inn i livet på riktig tidspunkt, og introduserte Håkan for trombonen.

Jeg hadde egentlig mest lyst til å spille trommer, og maste på foreldrene mine om å få kjøpe trommesett. Men kulturskolelæreren kjente litt til meg, og visste at jeg hadde fortsatt å spille blokkfløyte etter den obligatoriske undervisningen på skolen. Så han sa; Nei, du er nødt til å spille noe melodisk. Så der stod jeg da i et knøttlite utstyrsrom, og fikk hjelp av pappa og læreren min til å holde oppe en stor sølvskimrende trombone, mimrer Håkan. Neste skritt var å produsere lyd.

Jeg spurte hvordan jeg skulle lage lyd, og fikk til svar at jeg skulle lage en lyd som om jeg hadde noe skitt på leppene som jeg ville spytte bort. Jeg satte instrumentet til munnen, og ut kom en stor og velklingende F! Jeg syntes i alle fall den var utrolig velklingende, det høres kanskje ut som en klisje, men der og da visste jeg at dette ville jeg drive med. Følelsen var vidunderlig!

Det første møtet var unnagjort, og en stor dør var åpnet. Håkan bodde på et lite sted som heter Arboga, som tross sin beskjedne størrelse kunne skilte med både orkester, korps og storband. Nok muligheter til å spille. Men det var en talentkonkurranse som skulle vise seg å bli neste store skritt.

Jeg vant en lokal talentkonkurranse, og premien var ti øvelser med en veldig dyktig trombonist i Stockholm, John Petersen. Jeg fikk mange muligheter etter at jeg vant, og jeg fortsatte også hos Petersen som hans elev. Der lærte jeg også tesen om at øvelse er langsom fremgang, ingen øvelse er rask tilbakegang.

Med det var han kommet inn i et nytt miljø og omgangskrets, og det viser seg nok en gang å være viktig i utviklingen. At dette er viktig kommer klart til synes når Håkan forteller med nesten misunnelse i stemmen om Norges korps og brassbandmiljø.

Det er klart at vi ser på deres blåsertradisjon og miljø, det er jo så viktig at ungdommer har muligheten til å spille sammen i et trygt og godt miljø. Vi hadde mer av dette før i tiden i Sverige, men har dessverre mistet litt av det underveis. Nå for tiden kjemper vi også litt politisk, det er liten forståelse for hva vi gjør. Jeg tror det er for lite kunnskap om hva dette gjør på lang sikt, sier Håkan, som håper man på sikt kan være med og legge til rette og bygge miljø for både unge og voksne musikere på en annen måte enn man gjør i dag.

Selv var han veldig nære på å måtte avslutte sin egen karriere, en sykkelulykke truet ikke bare med å sette en stopper for musikken, det kunne fort gått virkelig ille.

I 2016 falt jeg stygt på en sykkeltur, og våknet opp på sykehus timer senere med knekt kinnbein, tinning og øyehule. Legen som kikket på meg la ikke skjul på at jeg hadde hatt enorm flaks, forteller Håkan. Naturlig nok la dette en kraftig endring av nærmeste fremtidsplaner, og fokuset ble å komme seg tilbake på nivå. Det ble paradoksalt også et vendepunkt, der Håkan virkelig kunne teste ut sin metodikk på seg selv.

Jeg fikk vite at det skulle ta omtrent et halvår, men jeg var faktisk tilbake etter 6 uker. Jeg fikk gode råd om hvordan musklene og kroppen ville reagere, og fikk egentlig klarsignal fra leger om å trene opp slik det var best for meg. Da fikk jeg også for alvor prøvd metodikken som jeg bruker på mine elever, og det ble et vendepunkt i hvordan jeg ser på trombonespill. Det er egentlig ganske enkle prinsipp, og mye handler om hvordan man kan gjøre ting lettere. Tidligere følte jeg det var så mye som tok plass og skygget for det som var selvsagt, men nå søker jeg stadig etter hvordan jeg kan gjøre det lettere og lettere, det finnes alltid en mer effektiv vei til det du ønsker å få til, forteller Håkan.

Når vi snakker med Håkan er han på farten til å skulle ha masterclass på NMH, og ser frem til å undervise en 81-år gammel privatelev samme dag. Håkan er en ettertraktet pedagog, og er udelt entusiastisk for mulighetene som ligger tilrette i Nordic Wind-festival.

Alle studenter som kommer dit, bør stille masse spørsmål til sine kolleger og mentorer. Minst et spørsmål hver til hver person, gjerne to. Det finnes ingen dumme spørsmål, vær nysgjerrig og sug til deg så mye kunnskap du kan!

Om du har lyst til å høre Håkan er Ridehuset Scene stedet å være 29.september kl 19.00. Les mer om Nordisk festaften her!